Pårørendes rettigheter

Hvilke rettigheter har du som pårørende? Lær mer om dine generelle rettigheter.

Det er ikke enkelt å orientere seg i all tilgjengelig informasjon om hvilke rettigheter du har som pårørende og hvilke offentlige behandlings- og rehabiliteringstjenester som finnes. Når livet blir utfordrende på grunn av egne eller andres helse- og velferdsutfordringer, kan det bli desto vanskeligere.

Derfor har vi samlet sentral informasjon for deg som er pårørende til en med rusproblemer. Fremstillingen er ikke uttømmende, men gir en oversikt over generelle rettigheter.

Hvordan er lovverket bygget opp?

Det finnes flere ulike lover, forskrifter og veiledere som omhandler våre rettigheter og plikter som bruker, pasient og pårørende. Ofte kan vi også ha flere roller på en gang. Kanskje opplever du livet som pårørende såpass vanskelig at du har behov for egen helsehjelp. Samtidig vil du ofte trenge kunnskap om hvilke rettigheter han/hun med rusproblemer har.

Hvordan de ulike bestemmelsene skal forstås og vektes i forhold til hverandre, fremgår av rettskildeprinsippene. Noen ganger kan det være motstrid eller uklarheter mellom ulike rettsregler. Da er det nyttig å vite at slike tilfeller løses etter faste prinsipper: Lex superior betyr at grunnlovsbestemmelser alltid går foran andre lovhjemler. Lexor posterior innebærer at en ny lov vil gå foran en gammel lov. Det kanskje mest anvendte prinsippet er Lex specialis, og betyr at ved motstrid går en spesiell lov foran en generell lov.

Lovhjemler vil alltid veie tyngre enn forskrifter. Veiledere kommer nederst i hierarkiet. At en lov er generell betyr at den dreier seg om et større lovområde og ofte har et mer overordnet preg. Spesielle lover har et avgrenset nedslagsfelt. For eksempel er forvaltningsloven en overordnet lov, mens spesialisthelsetjenesteloven er en spesiell lov. Ofte angis det i spesielle lover i hvilken grad forvaltningsloven gjelder på det konkrete rettsområdet.

Lovtekster er ofte ganske skjønnspregede og det kan være uklart hvor grensene for den enkelte regelen går. Det er viktig å være klar over at også lovforarbeider og rettspraksis kan være bestemmende for hvordan ord og formuleringer forstås ved anvendelse av lover og forskrifter i praksis. Derfor er det ikke alltid nok å bare lese selve teksten i den enkelte paragraf. Lovforarbeider er det arbeidet som gjøres frem til en lov blir til, og er tilgjengelig på Stortingets hjemmeside.

Viktige lover og bestemmelser for deg som pårørende

Forvaltningsloven angir prinsippene for hvordan offentlige myndigheter skal behandle søknader og klager fra deg. Loven angir også hvordan de skal opptre underveis i saksbehandlingen. I forvaltningsloven finner du viktige regler om hvilke krav du kan stille til offentlig saksbehandling, hva du kan klage på og hvilke plikter forvaltningen har når de skal behandle klager på enkeltvedtak fra deg. Forvaltningsloven er derfor en viktig lov for alle borgere å kjenne til.

Andre viktige lover for deg som pårørende er; spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven, psykisk helsevernloven og barnevernloven.

Prioriteringsforskriften regulerer nærmere hva helsemyndighetene skal bygge på når de skal prioritere mellom ulike helsebehov innen spesialisthelsetjenesten. Forskriften bestemmer også hva slags frister som skal settes for å yte helsehjelp.

Helsedirektoratet har i tillegg utarbeidet både retningslinjer og veiledere som beskriver nærmere hvordan tjenestene skal utvikles i praksis og hva du som pårørende kan forvente av tjenestene. Direktoratet har utarbeidet en nasjonal veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten og ulike pakkeforløp innen psykisk helse og rus.

Retten til veiledning

Du har rett på veiledning fra det offentlige slik at du vet hvilke rettigheter du har og muligheter til støtte fra det offentlige når livet blir vanskelig. Forvaltningsloven § 11 slår fast at ansatte i forvaltningsorganer har en veiledningsplikt:

«Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte.» (forvaltningsloven § 11, 1. ledd)

Dette betyr at du kan forvente at ansatte i NAV skal gi deg relevant informasjon slik at du vet hva du og dine nærmeste har krav på og hvordan du skal gå frem for å treffe gode beslutninger. Også helsepersonelloven § 10 og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 slår fast hvordan pårørende skal følges opp.

Pårørendes rett til generell informasjon

Gjennomgående skilles det mellom retten til generell informasjon og informasjon om helsehjelpen pasienten mottar. Alle har rett til generell informasjon om hvilke hjelpetilbud og helsetjenester som finnes for ulike tilstander og livsutfordringer. Retten til informasjon dekker også oversikt over aktuelle lover og forskrifter samt bistand til å finne ut av egne rettigheter og plikter i en konkret situasjon.

Du kan for eksempel forvente at NAV skal hjelpe deg med å sette deg inn i lovverket og hjelpe deg med informasjon om hvor du kan henvende deg.

I 2004 fikk rusavhengighet status som sykdom og er dermed ikke lenger definert som et sosialt og moralsk problem. Rusreformen ledet til at tverrfaglig spesialisertrusbehandling ble inkludert i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a og at pårørende fikk rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3.

Har du spørsmål?

Snakk med en pårørendekontakt.

Ring Pårørendetelefonen 800 40 567 (hverdager 9-15)

Taushetsplikten og nærmeste pårørende

Som hovedregel har ansatte i helse- og velferdstjenesten taushetsplikt i alle spørsmål knyttet til helsehjelpen til en pasient som er samtykkekompetent. Dette fremgår blant annet av helsepersonelloven § 21 og forvaltningsloven § 13. Taushetsplikten er et gjennomgående prinsipp i norsk helsevesen og forvaltning forøvrig. Vi skal alle kunne være trygge på at det ikke spres personlig og sensitiv informasjon om vår helsetilstand og andre personlige forhold uten at vi har samtykket til det.

Pårørendes rett til informasjon om helsehjelp og andre velferdstiltak er avhengig av om pasient og bruker gir samtykke til at nærmeste pårørende får informasjon, med mindre pasienten ikke har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 eller § 4-3. Sist nevnte paragraf gir en oversikt over hvem som har samtykkekompetanse til å bestemme selv over hvilken helsehjelp man vil motta og hvem man vil dele informasjonen med.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven er det nærmeste pårørende som gis rett til informasjon. Retten gis enten ved samtykke eller som følge av at pasient eller bruker ikke er samtykkekompetent. Du har også rett til informasjon dersom den som mottar helse- eller omsorgstjenester er mindreårig og du har behov for informasjon for å kunne ivareta foreldreansvaret ditt.

Du kan lese mer om hvordan loven definerer «nærmeste pårørende» her.

Informasjon om taushetsplikt og samtykke kan du lese på denne siden.

Tvangsbestemmelsene innen psykisk helse og rusbehandling

I dag er tvangsbestemmelser som kan benyttes ovenfor personer med rusproblemer og alvorlig psykisk syke fragmentert og spredd på ulike lovverk. Dette gjør det vanskelig å finne frem og forstå det totale rettsgrunnlaget, og det oppstår lett gråsoner mellom regelverkene. Ivareta erfarer at særlig ROP-pasienter (pasienter med samtidig ruslidelser og alvorlig psykisk sykdom) ofte får et dårligere behandlingstilbud fordi regelverket ikke er samordnet.

I dag finner du rettsbestemmelsene for bruk av tvang ovenfor personer med rusmiddelproblemer i helse- og omsorgstjenesteloven. Tvangsreglene for alvorlig psykisk syke er regulert i psykisk helsevernloven. Mange pårørende opplever at deres nærstående ikke får forsvarlig helsehjelp når det er mistanke om både rusproblemer og samtidig alvorlig psykisk sykdom.

Rusbehandling

I dagens regelverk er tvangsregler ovenfor rusavhengige regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10. Det er tre situasjoner som åpner for tvang og det er i hovedsak fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker som treffer vedtak. Fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for Tingretten av både pasienten og kommunen.

For det første kan man holdes tilbake med tvang i inntil tre måneder dersom man «utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig». For det andre kan gravide med rusproblemer holdes tilbake i institusjon for den resterende delen av svangerskapet «dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig». For det tredje kan personer med rusmiddelproblemer som samtykker til innleggelse i institusjon, holdes tilbake i institusjonen i inntil tre uker fra inntaket. Spesialisthelsetjenesten kan sette slik tilbakeholdelse som vilkår for en innleggelse.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven er pårørende gitt svært begrensede rettigheter til informasjon og medvirkning. Pårørende kan be om undersøkelse og har krav på å få vite om begjæringen er tatt til følge, men har ikke et rettslig krav på å få vite innholdet i undersøkelsen eller vedtaket.

Psykisk helsevern

Ved innleggelse i psykisk helsevern åpnes det for langt flere muligheter for tvangsvedtak. Både for å finne ut om pasienten faktisk har en alvorlig psykisk lidelse og, i så fall, en mulighet til å fatte vedtak om tvangsbehandling for pasienter uten samtykkekompetanse. Det er også gitt tillatelse til å benytte tvangsmidler i gjennomføringen av behandlingen. Både pasienten og nærmeste pårørende kan klage til kontrollkommisjonen på vedtak knyttet til tvangsbruk innen lov om psykisk helsevern. Kontrollkommisjonenes hovedoppgave er å sikre den enkelte pasients rettssikkerhet i møtet med det psykiske helsevernet.

Psykisk helsevernloven kapittel 3 regulerer undersøkelse, observasjon og etablering av tvunget psykisk helsevern. Regler om tvangsbruk, skjerming og gjennomføring av tvangsbehandling med legemidler er hjemlet i kapittel 4.

Tvangslovutvalget

Regjeringen satte ned et tvangslovutvalg i 2016. Utvalget skulle gå gjennom alle de fire ulike regelverkene for bruk av tvang i Norge og foreslå nødvendige endringer. 18. juni 2019 leverte utvalget sin innstilling: NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten. Utvalget foreslår å samle alle nødvendige tvangshjemler i en felles tvangslov for helse- og omsorgstjenestene. Utvalget har også foreslått innskrenkninger i retten til å benytte tvang. I tillegg har de fremmet en rekke forslag for å sikre den enkelte pasients rettsikkerhet, begrense tvangsbruken og øke kvalitet og samhandling i behandlingsforløpet. Utvalgets forslag er sendt på høring med frist 16. desember 2019.

Pasient- og brukerombudet

Pårørende kan kontakte Pasient- og brukerombudet. De jobber for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. De jobber også for å bedre kvaliteten i tjenestene. Du kan lese mer om dem på helsenorge.no.

«Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene.» (pasient- og brukerrettighetsloven § 8-1)

Det kan være vanskelig å finne frem i det offentlige

Har du konkrete spørsmål eller trenger du noen å snakke med?

Våre frivillige har selv vært pårørende og vet at det kan være mange krevende situasjoner.

Fyll ut kontaktskjemaet og vi vil svare deg.