Retten til individuell plan

Retten til Individuell plan (IP) ble innført i 2001 og gjelder for både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Retten til IP er hjemlet i både pasient – og brukerrettighetsloven §2-5helse- og omsorgstjenesteloven §7-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-5. 

Tilsvarende bestemmelser er tatt inn i både sosialtjenesteloven § 28,  lov om arbeids – og velferdsforvaltning §15 og i barnevernloven § 3-2a 

Opprinnelig forskrift om individuell plan er erstattet med forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator i 2011.  Helsedirektoratet har i tillegg gitt ut en veileder for samme tjenesteområde som skal hjelpe ledere og tjenesteytere til bedret samarbeid om tjenestene. Men både du som pårørende, pasient eller bruker finner også relevant informasjon om hvordan lovgiver mener at våre rettigheter til IP skal realiseres.  

IP skal sikre bedre samhandling mellom tjenesteytere og øke individuell brukermedvirkning.  I forskriften angis faglige standarder for habiliterende og rehabiliterende tjenester, inkludert arbeidet med  IP og rollen som koordinator. Tjenestene skal sikre:  

«stimulering av egen læring, motivasjon, økt funksjons – og mestringsevne, likeverdighet og deltakelse. Videre skal planen «styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og pasient og bruker og eventuelt pårørende, og mellom tjenesteytere og etater innen et forvaltningsnivå eller på tvers av forvaltningsnivåene». (veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator, kap.2.1) 

Hvem har rett på individuell plan?

Alle pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte helse – og omsorgstjenester har rett på individuell plan og de har rett til å medvirke i utarbeidelsen av planen. Begrepet langvarige helsetjenester er ikke nærmere definert i lovverket, men av Helsedirektoratets veileder understrekes det at IP også kan være aktuelt ved koordinerte tjenester av noen måneders varighet. Begrepet «langvarige» tjenester må derfor vurderes i det enkelte tilfelle.   

Har du spørsmål?

Ta kontakt med oss om du har spørsmål eller ønsker å snakke om dine erfaringer med IP.

Snakk med en pårørendekontakt

Retten til medvirkning

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator kap. 5 gir nærmere bestemmelser om rettigheter og plikter, samt utarbeidelse og koordinering av IP.  

§16 slår fast at pasient og bruker har rett til å medvirke i utarbeidelsen av planen. Pårørende skal trekkes inn i arbeidet etter samtykke fra pasient og bruker og når pårørende selv ønsker å delta.  

Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse (pasient og brukerrettighetsloven §3-1) har nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasient og bruker.  

I forskriften § 17  understrekes det at IP ikke skal utarbeides uten samtykke fra pasient eller bruker eller den som kan samtykke på vegne av vedkommende. Det samme gjelder oppnevning av koordinator. Tjenesteytere har en plikt til å informere pasient og bruker, eller den som har rett til å samtykke ved manglende samtykkekompetanse, om retten til IP og koordinator. Dette vil som hovedregel være nærmeste pårørende. 

I samme forskrift § 18  understrekes det at man i planarbeidet skal ta hensyn til «vedkommendes etniske, kulturelle og språklige forutsetninger». Paragrafen angir også hva en IP bør inneholde og gir en nyttig oversikt for både pasienter, brukere og pårørende om hvilke forventninger man kan ha til både tjenesteytere og koordinator.  

Retten til IP gir ikke økte rettigheter utover det som følger av lovverket ellers. Det skal bare utarbeides en enkelt  individuell plan som skal følge pasient og bruker gjennom ulike forløp når det er behov for det. 

Hvem har ansvar for at IP utarbeides?

Det er lovfestet at både kommuner og helseforetak skal ha en koordinerende enhet for rehabilitering og habilitering, Koordinerende enhet er gitt et overordnet ansvar for arbeidet med IP. Dette fremgår av forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator §§ 6 og 11. 

Lov om helse – og omsorgstjenester § 7-1  gir kommunene ansvaret for å sørge for at det utarbeides IP dersom pasienten eller brukeren har behov for kommunale helse – og omsorgstjenester, spesialisthelsetjenester og eller helsehjelp etter lov om psykisk helsevern.  

Dersom pasienten bare har behov for koordinerte spesialisthelsetjenester, er det spesialisthelsetjenesten som skal sørge for IP etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-5. I samme paragraf gis helseforetakene en plikt til å varsle kommunen om behov for IP, samt samarbeide om utvikling og gjennomføring av planprosessen når pasienten har behov for koordinerte tjenester på tvers av tjenestenivåer.  

I både forskrift og veileder er Individuell plan gitt en sentral rolle i utformingen av tjenestetilbudene og i samhandlingen med pasient, bruker og pårørende.  

Individuell plan – Et samhandlingsverktøy

Helsedirektoratets veileder kap.13.1 presiserer at Individuell plan skal være en overordnet plan «ett felles verktøy på tvers av fagområder, nivåer og sektorer, men erstatter ikke behovet for detaljerte delplaner». Ifølge veilederen kan dette være opplæringsplaner, behandlingsplaner, treningsprogrammer mm.  

Våre helsemyndigheter mener, med andre ord, at IP er et samhandlingsverktøy av stor betydning, både for å styrke den enkelte pasient og brukers mestringsevne og medvirkning i eget liv, samt sikre samhandling på tvers av fag og tjenestested.  

Kontaktskjema 

Har du spørsmål? Ta gjerne kontakt med oss. Kontaktskjemaet er åpent for henvendelser hele døgnet, og vi svarer fortløpende på e-post innenfor organisasjonens åpningstid. Av personvernhensyn anbefaler vi at du unngår å oppgi sensitive personopplysninger.