Når omsorg blir en byrde – Pårørende på rusfeltet

Et forskningsprosjekt ved Folkehelseinstituttet (FHI).

 

Prosjektperiode

01.05.2024​ til ​30.04.2027​ 

Forskere

Solveig Glestad Christiansen, Torleif Halkjelsvik, Inger Synnøve Moan, Øystein Kravdal ved Folkehelseinstituttet (FHI).

Bakgrunn 

Hvordan har man det som pårørende til personer med rusmiddelproblemer i Norge? 

Målsetting 

Pårørende kan være en viktig støtte for pasienten og en viktig ressurs for samfunnet, men rollen kan også innebære betydelige belastninger. Tidligere forskning viser at skyldfølelse, sorg, uro og stress er utbredt, og mange pårørende rapporterer at deres egne behov nedprioriteres.  Disse belastningene kan påvirke pårørendes psykiske og fysiske helse, arbeidsevne, sosiale liv og familieforhold. Dette prosjektet fokuserer på pårørende foreldre og voksne søsken. 

Regjeringens pårørendestrategi fra 2020 har som mål at alle pårørende skal kunne leve gode egne liv, og kunne kombinere pårørenderollen med utdanning og jobb. For å oppnå dette, trengs det solid kunnskapsgrunnlag om hvordan og på hvilke områder pårørende skiller seg fra resten av befolkningen. Dette prosjektet bidrar med ny, etterspurt kunnskap som kan styrke fremtidig politikkutforming og helsetjenesteutvikling.

Problemstillinger

  1. Å frembringe kunnskap om helsekonsekvenser og bruk av helsetjenester. 
  2. Å undersøke konsekvenser for arbeidsmarkedstilknytning og inntekt. 
  3. Å undersøke konsekvenser for familieforhold. 
  4. Å kvantifisere konsekvenser av omsorgsbyrden blant pårørende.     
  5. Å undersøke betydningen av kommunal ressursbruk.    

Gjennomføring

Det som gjør prosjektet spesielt, er at vi bruker store norske registerdata for å få et mer helhetlig og presist bilde enn det tidligere studier basert på spørreundersøkelser har kunnet gi. Vi benytter registerdata som dekker hele befolkningen, bl.a. folkeregisteret, registre over helsetjenestebruk, inntekt, arbeidsdeltakelse og bruk av ulike trygdeordninger. Ved å koble disse registrene kan vi finne foreldrene og voksne søsken til personer som har vært i kontakt med helsetjenestene for rusmiddelproblemer.  

For å forstå hvordan livet til foreldre og søsken av personer med rusmiddelproblemer faktisk ser ut, begynner vi med deskriptive studier som gir et grundig og systematisk bilde av situasjonen deres. Vi undersøker blant annet utdanning, sivilstatus, helsetjenestebruk, inntekt, arbeidsdeltakelse og bruk av trygdeytelser. Ved å sammenligne de pårørende med den øvrige befolkningen, kan vi se hvor pårørende skiller seg ut. Lever de oftere uten en partner? Har de høyere helsetjenestebruk? Jobber de mindre? Har de høyere sykefravær? Slike forskjeller gir viktige pekepinner om hvor det kan være behov for mer støtte eller tiltak – uavhengig av hva som forårsaker forskjellene. Dette er første gang noen har laget en så bred og systematisk beskrivelse av pårørende til personer med rusmiddelproblemer i Norge.  

Videre i prosjektet vil vi benytte det som kalles kvasi-eksperimentelle metoder, som gjør det mulig å studere årsakssammenhenger. For eksempel om det å være pårørende til en person med rusmiddelproblemer medfører høyere sykefravær eller lavere inntekt. Vi vil også se om konsekvensene varierer med forhold ved den pårørende som kjønn, utdanning eller sivilstatus.  

Viktig bruker- og pårørendemedvirkning 

Bruker- og pårørendemedvirkning er sentralt i prosjektet. Personer med egenerfaring har vært med å utvikle prosjektet helt fra idestadiet. Representanter fra Ivareta er med i prosjektgruppen og møter forskerne jevnlig.  I tillegg har prosjektet en referansegruppe bestående av pårørende søsken og foreldre som gir innspill på problemstillinger og resultater. Slik sørger vi for at prosjektets problemstillinger er relevante for dem som selv er berørt. 

Prosjektet ser også på kommuneøkonomi. Kunnskap om betydningen av kommunal ressursbruk og pårørendes økonomi er nødvendig for å utforme treffsikre støtteordninger og tiltak. En dialoggruppe med representanter fra kommuner og behandlingssteder bringer inn perspektiver fra system- og klinikknivå. Der vil også pasientens stemme være representert. Dialoggruppen benyttes til å diskutere studiene om kommunal ressursbruk og hvordan man best kan formidle resultater til pårørende og de som jobber i kommuner og behandlingssteder.

Les mer om prosjektet hos Stiftelsen Dam.