Retten til nødvendig helsehjelp

Alle har krav på øyeblikkelig hjelp i spesialisthelsetjenesten uten henvisning. Hovedregelen ellers er at det er fastlege og legevakt som henviser deg til behandling i spesialisthelsetjenesten. Staten har det overordnede ansvaret for helsetjenestene, men har delegert et såkalt «sørge for ansvar» til de regionale helseforetakene. Spesialisthelsetjenesteloven §2-1 a, tredje ledd redegjør for hva som ligger i de regionale helseforetakenes «sørge for ansvar»;  

«en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at tjenestens omfang og innhold er i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift.» Med andre ord; helseforetakene skal sikre oss lovpålagte helsetjenester av forsvarlig kvalitet til enhver tid.  

Helseministeren gir hvert år føringer for hva helseforetakene skal prioritere og fordeler ressurser, prosjekter og satsningsområder til de regionale helseforetakene. Dette gis gjennom årlige oppdragsdokument . 

Retten til å vurdere om du har rett til «nødvendig helsehjelp» er delegert til helseforetakene etter henvisning fra fastlegen din.  Ved tildeling av rett til behandling skal sykehuset fastsette en frist for når helsehjelpen senest skal iverksettes. Det er nemlig ikke slik at alle har rett på helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten selv om man har et opplevd behandlingsbehov og fastlegen henviser deg. Dersom du er misfornøyd med avslag på behandling, kan det være nyttig å sette seg inn i hvilke prioriteringer helseforetakets vurderingsenheter skal bygge på.  

Retten til helsehjelp fremgår av spesialisthelsetjenesteloven §§ 2- og  2-1a som plasserer ansvaret for å gi «nødvendig helsehjelp» til de regionale helseforetakene. Hva som anses som «nødvendig helsehjelp» er ikke et presist begrep. Det er noe hjelp i samme lov § 2.2 men vil alltid måtte bygge på en konkret vurdering.  Pasient og brukerrettighetsloven § 2-1b angir hvordan helseforetakene skal vurdere behov og fastsette frister.  

Har du spørsmål?

Snakk med en pårørendekontakt

Til hjelp for helseforetakenes vurderingsenheter er det vedtatt en Forskrift om prioriteringer i helsetjenestene (Prioriteringsforskriften). Forskriften gir føringer for hvilke hensyn helseforetakene skal legge vekt på når de tildeler den enkelte pasient en rett til behandling. 

Hovedkriteriene fremgår av Prioriteringsforskriften § 2 . Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp etter Pasient og brukerrettighetsloven § 2-1b andre ledd når: 

«pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen» Videre at i vurderingen av om pasienten vil ha «forventet nytte» skal man bygge på om «kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og /eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for: 

  1. Overlevelse eller redusert funksjonstap 
  2. Fysisk eller psykisk funksjonsforbedring 
  3. Reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag» 

Prioriteringsforskriften § 4 angir nærmere bestemmelser for plikten til å sette frister for å gi nødvendig helsehjelp.  I § 4 a angis særskilte frister for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet.  

Erfaringer har vist at Prioriteringsforskriften ledet til variasjoner i hvordan de ulike helseforetakene traff vedtak om retten til nødvendig helsehjelp.   

Utilsiktede variasjoner kan svekke pasientenes rettssikkerhet ved at utenforliggende forhold, for eksempel bosted og en for subjektiv skjønnsutøvelse i rettighetsvurderingene, kan variere på måter som ikke anses som tilstrekkelig faglig begrunnet og som kan ha uheldige konsekvenser for den enkelte pasient.   

Derfor har Helsedirektoratet gitt ut en rekke prioriteringsveiledere innen ulike diagnoseområder som er ment å være en beslutningsstøtte for helsepersonell når de skal vurdere hvilke pasienter som gis rett til behandling i spesialisthelsetjenesten og hvilke frister som skal gjelde for når behandlingen senest skal gis. Selv om disse er rettet mot tjenesteytere, gir de viktig informasjon som både pårørende, pasienter og brukere kan ha nytte av.  

Helsedirektoratets veiledere er ikke juridisk bindende på samme måte som lov og forskrift.  Men de gir uttrykk for hva som til enhver tid oppfattes som god faglig praksis i arbeidet med prioriteringer. Det er Helsedirektoratets oppfatning at «dersom tjenestene velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering» (hentet fra Prioriteringsveileder – psykisk helsevern for voksne). Lignende formuleringer er tatt inn i de ulike nasjonale prioriteringsveilederne. Helsedirektoratets veiledere gir sterke føringer på hva som anses som faglig god og forsvarlig praksis og veier derfor tungt.  

Følgende prioriteringsveiledere gjelder innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling og for psykisk helsehjelp:  

Prioriteringsveileder – tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) 

Prioriteringsveileder – psykisk helsevern for voksne 

Prioriteringsveileder – psykisk helsevern for barn og unge 

Kontaktskjema 

Har du spørsmål? Ta gjerne kontakt med oss. Kontaktskjemaet er åpent for henvendelser hele døgnet, og vi svarer fortløpende på e-post innenfor organisasjonens åpningstid. Av personvernhensyn anbefaler vi at du unngår å oppgi sensitive personopplysninger.