Når det offentlige svikter, er det pårørende som setter egne behov på vent, sier styreleder Kari Sundby.
Publisert 12.04.2023
I lys av høstens debatter om varslede nedskjæringer er styreleder Kari Sundby bekymret for utviklingen i det offentlige helse og omsorgstilbudet, og for påvirkningen dette vil ha på pårørendes omsorgsbyrde. Les hvorfor:
Det er krevende å være pårørende til rusavhengige og psykisk syke pasienter og verre kan det bli.
Hvorfor en slik pessimisme?
Pårørende utfører omfattende omsorgsoppgaver for sine kjære og berøres direkte når helsetjenestene er underdimensjonerte, når døgnplassene bygges ned og spesialisert kompetanse forsvinner. Når det offentlige svikter, er det pårørende som setter egne behov på vent og fyller igjen gapene i det offentlige helse og omsorgstilbudet.
Behovet for økt satsning på helsetjenester til psykisk syke og rusavhengige har vært en gjenganger i årtier. Det har ikke manglet på opptrappingsplaner og politiske løfter. Allikevel er behandlingstilbudet til psykisk syke og ruspasienter fortsatt underdimensjonert og langt unna målet om helhetlige og sømløse pasientforløp. Dette er godt dokumentert og regjeringen lover en ny opptrappingsplan i 2023 for å “sikre økt kapasitet i spesialisthelsetjenesten, hindre nedbygging av sengeplasser og gi en særskilt satsning på barne – og ungdomspsykiatrien og distriktspsykiatriske sentre”
I Helse – og Omsorgsdepartementets oppdragsdokumenter til de regionale helseforetakene for 2023 er styrking av psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling ett av fire hovedmål. Det presiseres at psykisk helsevern og TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling) skal prioriteres slik at “pasientene får rask og likeverdig tilgang til riktig behandling og helhetlige pasientforløp. Barn, unge og de med alvorlige og sammensatte lidelser er prioriterte grupper. Videre; at aktiviteten i psykisk helsevern skal være høyere i 2023 sammenlignet med 2022, både innen døgnbehandling og poliklinisk aktivitet.”
Mot denne bakgrunnen fremstår høstens debatter om varslede nedskjæringer innen psykisk helse og rusbehandling ved å Oslo Universitetssykehus (OUS) i et underlig lys. De varslede tiltakene vil bygge ned døgnplasser, redusere kapasiteten ved DPS–ene og bygge ned spesialiserte kompetansemiljøer for pasienter med førstegangs psykoser og med alvorlige spiseforstyrrelse, stikk i strid med politiske ambisjoner og løfter. Hvorfor bygge ned tiltak opptrappingsplanen senere skal bygge opp?
Både pasienter, pårørende og ansatte har gitt uttrykk for sterk bekymring for de foreslåtte innsparingstiltakene fordi det er et gjennomgående trekk at innsparinger rammer pasientbehandlingen direkte.
Regjering og storting har riktignok besluttet å gi ekstra midler for å kompensere for økt kostnadsnivå og dyrtid. Det er bra for 2023, men er pasienter med rus – og psykiske lidelser sikret tilstrekkelig utbygging av døgnplasser og behandlingskapasitet i årene fremover? Eller skyldes den manglende satsningen og måloppnåelsen snarere en kombinasjon av for små bevilgninger og strukturelle utfordringer?
For hvor mye er politiske ambisjoner egentlig verdt når våre helseforetak styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper?
Helseforetaksmodellen gir nemlig gode muligheter for politikere til å skyve ansvaret for å realisere politiske løfter over på regionale og lokale helseforetak. Regjeringen bevilger en viss sum, utarbeider sitt årlige oppdragsdokument og overlater så gjennomføringen og prioriteringene til helseforetakene. Med andre ord; Med helseforetaksloven i ryggen kan helsebyråden skyve ansvaret for å prioritere og løse utfordringene over på helseforetakene. I et system, styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper, er pasientene en kostnad som må holdes nede og noen pasienter er dyrere enn andre, f. eks psykisk syke og ruspasienter. Og hva skjer da, grovt forenklet? Jo; kostnadene må holdes nede, tjenestene forblir underdimensjonerte og årene går.
Imens er det pårørende som stiller opp, yter helse – og omsorgstjenester så godt de makter, så lenge de makter.