Markering av Verdens Overdosedag

Publisert 07.09.2021

Markering på Jernbanetorget 

I 2021 markerte Ivareta Verdens Overdosedag ved å delta på en felles markering på Jernbanetorget i Oslo, i regi av Velferdsetaten og Foreningen for human narkotikapolitikk. Her var det musikalsk innslag, og appeller ved Rusmisbrukernes interesseorganisasjon, ambulansetjenesten Oslo sentrum, og Byråd for arbeid, inkludering og sosiale tjenester i Oslo kommune. Ivaretas generalsekretær Michael Lindholm holdt også en appell på markeringen. Du kan lese hans appell her: 

Appell ved Michael Lindholm 

Jeg vil begynne min appell med å gjengi en åpning av en samtale jeg hadde med en dame på telefonen. Dette var den første samtalen jeg hadde med en etterlatt etter overdose, og skulle vise seg å være ganske typisk for hvordan det er for mange som sitter igjen etter å ha mistet noen de er glade i. 

«Hei 

Jeg mistet sønnen min i overdose for 7 år siden og jeg har enda ikke snakket med noen om hvor vanskelig det var eller har vært. Ingen har spurt meg om hvordan det går eller hvordan jeg har det. Jeg følte i mange år at jeg hadde en ventesorg, en frykt om at det kom til å skje. At jeg en dag skulle få den telefonen om at han var død. Til slutt kom den, og da støvet la seg etter begravelsen kom det ikke en eneste telefon. Ikke en lyd fra noen. Jeg tror folk synes det var skummelt å ta kontakt, at de ikke visste hva de skulle ha sagt. Men tanken om at folk ikke brydde seg er jo også en vond tanke man kan bli frista til å tenke når man sitter der alene. 

Er du en jeg kan snakke med om hvordan det har vært og hvor begynner jeg? Dette har vært fryktelig tøft». 

I 2020 skjedde 324 overdosedødsfall. Bak hvert av disse dødsfallene står det venner, mødre, fedre, søsken, barn og andre i familien som har mistet noen de er glade i. Mange av disse vil slite i mange år med det som har skjedd. Mange tar med seg denne sorgen videre i livet og vil alltid minnes den som har gått bort. Noe av det verste vi som mennesker kan oppleve er å miste noen vi er glade i. 

324 overdosedødsfall er 324 for mye. Dette er det høyeste tallet på lang tid og har skjedd i en tid som har vært tøff for mange, med smitteverntiltak som har gjort det vanskeligere å snakke med hverandre. I en tid med usikkerhet og uvisshet. Etter flere år med lavere tall fikk vi en stor oppgang i antall mennesker som vi mistet i overdose. Her er det mange som lurer på hva som har skjedd og hvorfor vi spesielt sommeren 2020 opplevde det vi gjorde. Vi vet at det skal være et møte mellom organisasjonene og Helseministeren i begynnelsen av september, og ser frem til hva myndighetene tenker om dette. Vi må få mer kunnskap om hva som har skjedd og hva grunnen er til denne økningen. Vi må jobbe for at dette ikke skal skje igjen. 

Overdosestrategien og disse årlige markeringene den 31 august er et svært viktig tiltak rundt det å skape åpenhet rundt overdosedødsfall. For både forebygging av overdoser i utgangspunktet, og arbeidet opp mot en visjon om at et overdosedødsfall er ett for mye. I tillegg trenger vi også et nødvendig fokus på arbeidet opp mot etterlatte, deres situasjon og deres sorg. En sterkere åpenhet og et sterkere felleskap. 

Vi trenger også kommuner og bydeler som jobber godt med kriseberedskap for personer som har opplevd noe så vanskelig og tøft. 

Erfaringer fra forskningen som gjøres i prosjektet Etterlatte etter narkotikadød ved Høgskulen På Vestlandet viser at det fortsatt er opplevelser av at overdosedødsfall ikke utløser den nødvendige kriseberedskapen som andre ulykker som fører til traumatisk eller brå død gjør. Her må vi være på vakt og bistå etterlatte som er i sterkt behov av hjelp, etterlatte som før dødsfallet kanskje har levd i full beredskap og fryktet at dette skulle skje. 

Som etterlatt er det å føle at man står ensom i krisen en følelse av maktesløshet og handlingslammelse. Det å ha noen der, noen som bryr seg, betyr så ufattelig mye. Bare det å strekke ut en hånd og vise at man bryr seg kan utgjøre en stor forskjell for et medmenneske som har mistet noe av det kjæreste man har. 

Følelser som tristhet, sinne, skam og skyld er ofte helt naturlige deler av en sorgprosess. Følelsene har en funksjon, og vil på sikt kunne veilede og motivere sørgende til tilpasning til tapet. Men dersom følelsene forblir dominerende, og dersom den som sørger på sikt ikke klarer å tilpasse seg tapet, kan sorgen bli komplisert. Her må vi alle stå på mer og bedre. Stille opp for hverandre og være gode medmennesker. 

Det er ikke lett å snakke om ting som er vanskelig. Erfaringer med arbeid med mennesker i sorg forteller oss at vi må bry oss. Tørre stille spørsmål og vise at vi er der. Usynliggjøring av sorg ved overdosedødsfall kan bidra til at de vonde følelsene opprettholdes og dette kan forsterke isolasjon og utenforskap. Det er aldri lett for noen som er midt inne i en stille sorg å ta opp telefonen og ringe en venn. Vi må være modige å bry oss. 

Her i Oslo og mange steder over hele landet markeres denne dagen i dag og vi minnes alle de vi har mistet i overdose. Vi tenker også på alle de som står igjen og savner den de var så glad i. Mitt håp er, som hvert eneste år den 31 august, at vi minner hverandre på hvor viktig det er å skape åpenhet, snakke om det, ta vare på hverandre.