MDMA

Og beslektede stoffer blir vanligvis samlet under betegnelsen ”designer drugs” (skreddersydde stoffer).

Disse stoffene ble utviklet for å unngå lovforbud, eller for å være i forkant av reguleringer i narkotikalovgivningen. MDMA (3,4-metylendioksymetamfetamin) er som oftest virkestoffet i ecstasy.

Betegnelsen ecstacy brukes også på andre kjemisk nært beslektede stoffer som MDA og MDEA. I tillegg finnes det et stort antall kjemisk nært beslektede stoffer som har lignende egenskaper og virkninger. Samtlige stoffer framstilles syntetisk. De er laget for å fungere som rusmidler og har liten eller ingen annen bruksverdi. Ecstasy er et syntetisk kjemisk stoff, som både er oppkvikkende (sentralstimulerende) og hallusinerende (psykedelisk). Ecstasy omsettes vanligvis som tabletter eller kapsler med farger og karakteristiske symboler som smilemunn og fredstegn under kallenavn E, XTC, ”lovedrug”, knips osv.

Fremstilling og bruksmåte
MDMA og MDA ble første gang fremstilt i 1914 av den farmasøytiske industrien i Tyskland, men ble aldri tatt i bruk terapeutisk. I 1950-årene ble stoffet utprøvd av den amerikanske hæren i et program for kjemisk krigføring. I 1960-årene eksperimenterte en med kjemiske stoffer, blant annet MDMA og LSD i psykiatrien. MDMA ble forbudt ved Psykotropkonvensjonen i 1971 og har vært på narkotikalisten i Norge siden 1986.

Det ferdige stoffet er vanligvis et pulver som av utseende ikke skiller seg ut fra andre narkotiske stoffer. I ren form er det hvitt av farge uten noen spesiell lukt. For omsetning fremstilles vanligvis stoffet som tabletter eller kapsler, ofte med sterke farger og påført karakteristiske symboler eller tekst.

Den illegale produksjonen foregår vanligvis i enkle laboratorier. Selve prosessen er relativt enkel, men krever kjemisk innsikt. Det kan være tilfeldig hva som blir solgt som ecstasy. Innholdet av MDMA og beslektede stoffer kan være lite, eller noen ganger helt fraværende. I tablettene kan MDMA være blandet ut med stoffer som LSD og heroinamfetamin og ulike lokalbedøvelsesmidler.

Ecstasy inntas først og fremst gjennom munnen. En tablett inneholder vanligvis mellom 50 og 150 mg virkestoff, som er en vanlig rusdose. Stoffene er vannløselige og kan derfor injiseres intravenøst. Stoffene kan også røykes.

Virkninger og risiko for skader
MDMA har både sentralstimulerende og hallusinogene virkninger. Rusopplevelsen kan derfor ligne både virkningen av sentralstimulerende stoffer som amfetamin og kokain, og virkningen av hallusinogene stoffer som meskalin og LSD. Virkningene er først og fremst avhengig av størrelsen på dosen og hvilke stoffer som er med. Rusopplevelsen vil også være avhengig av den sosiale sammenhengen stoffene brukes i.

Kortidsvirkninger
Ved inntak av en vanlig rusdose er den sentralstimulerende virkningen dominerende. Ruseffekten kommer vanligvis etter omtrent 30 minutter og kan vare 2-3 timer, eventuelt lenger. Humøret øker med følelse av oppstemthet, økt energi og redusert tidsfølelse. Samtidig reduseres appetitten og trettheten. Brukeren føler seg mer åpen og forståelsesfull og ser lyst på livet. Noen opplever en sterk lykkefølelse og føler seg nesten forelsket. Noen kan kjenne seg intellektuelt og fysisk overlegne. Egentlige hallusinasjoner forekommer vanligvis ikke ved små doser.

Økning av dosen gjør at risikoen for forvirringstilstander øker betydelig. Egentlige hallusinasjoner, ofte fulgt av forfølgelsesforestillinger og psykoselignende tilstander kan forekomme ved store inntak av ecstasy. Panikk og angst er også beskrevet. Disse følelsene kan oppleves som svært ubehagelige av personen og av omgivelsene. Det har skjedd alvorlige skader og dødsfall som følge av ukontrollerte handlinger i ruset tilstand.

Ecstasy og intens fysisk aktivitet, som dansing hele natten, er en farlig kombinasjon. Bruk av ecstasy fører til raskere puls, høyere blodtrykk og økt kroppstemperatur. Fysisk aktivitet kan forsterke disse faktorene ytterligere, slik at resultatet kan bli betydelig belastning på hjerte, kretsløp, lever, nyrer og andre deler av organismen. Alvorlige sykdomstilstander og dødsfall har forekommet. Hjerteinfarkt er ett eksempel. Skader i hjernens blodkar i form av hjerneinfarkter og hjerneblødning er en sjelden, men likevel viktig og svært alvorlig bivirkning av ecstasybruk.

MDMA og beslektede stoffer kan sette kroppens varmeregulerende mekanisme ut av funksjon og kan føre til overoppheting og kollaps. I Storbritannia er det påvist flere dødsfall etter ecstasybruk med feber opp til 43 grader. Bruk av ecstasy og dansing gir tørst. Mange drikker mye vann, flere liter er ikke uvanlig. Dette kan motvirke overoppheting, men høyt vanninntak kan gi for lavt innhold av salter i blodet (hyponatremi). Det kan føre til bevisstløshet, kramper, hjerterytmeforstyrrelser og i verste fall døden.

Ecstasy kan også gi andre svært alvorlige skader på kroppen, som akutt nyresvikt og livstruende forstyrrelser i blodets sammensetning. Slike alvorlige virkninger er sjeldne, men kan inntreffe selv uten kombinasjon med fysisk aktivitet. De nærmeste dagene etter ecstasybruk vil humøret ofte være dårligere enn normalt, og i noen tilfeller kan det opptre depressive tilstander.

Langtidsvirkninger
Det antas at MDMA og beslektede stoffer virker som rusmiddel i hjernen ved at det naturlige nivået av transmittersubstansene dopamin og serotonin øker. Dette ligner virkningsmekanismen for flere andre rusmidler, for eksempel amfetamin og kokain. Men MDMA synes å ha spesielt sterk innvirkning på hjernens serotoninstoffskifte. Serotonin har betydning for regulering av glede, angst, stemningsleie og søvn, og det har betydning for tolking av sanseinntrykk.

Det er påvist at MDMA også har en giftig effekt på de nervecellene som inneholder serotonin, og at MDMA kan skade disse cellene. I hvilken grad denne skaden er varig hos mennesker eller hvilke mengder stoff som skal til for å utløse den, er i liten grad kjent. Det er mulig at skadevirkninger av ecstasy vedvarer selv lang tid etter at bruken av stoffene har opphørt. Risikoen for langvarige psykiske lidelser som angst, depresjoner og tankeforstyrrelser som settes i forbindelse med skade på serotoninnervecellene, er derfor til stede.

Felles for MDMA og beslektede stoffer er den uforutsigbarheten bruken fører med seg. En vanlig dose, som ved en anledning kan gi en behagelig rus, kan i en annen sammenheng gi opphav til alvorlige medisinske komplikasjoner. Inntak av andre rusmidler, sterk fysisk aktivitet, manglende matinntak, kroppstemperatur og sinnsstemning kan til en viss grad ha betydning. Hvilke doser og bruksmønstre som kan føre til langtidsskader er ikke godt nok kartlagt. De som bruker stoffene, driver derfor forsøk med sin egen hjerne uten å kjenne utfallet av eksperimentene.

Toleranse og avvenning
MDMA og beslektede stoffer kan i likhet med amfetamin gi sterk psykisk avhengighet. Hyppig bruk over noe tid vil vanligvis føre til økt toleranse overfor stoffets sentralstimulerende egenskaper, slik at erfarne brukere gjerne må øke dosen for å oppnå samme effekt.

Fysiske abstinensplager ved bruk av ecstasystoffer er likevel lite fremtredende. Sporadisk bruk vil sjelden medføre sterke fysiske abstinensreaksjoner. Men ved inntak av høye doser over flere dager kan en til slutt få et sykdomsbilde som er preget av utmattelse og nedslitthet, slik som etter langvarig amfetaminbruk.

Når det gjelder stoffenes hallusinogene virkning, synes andre forhold å spille inn, og her kan det utvikles en høy grad av toleranse. Daglig inntak over tid vil medføre at den hallusinogene virkningen blir redusert eller forsvinner.

Det er rapportert om omfattende bruk av beroligende medikamenter for å motvirke angst og depresjonsplager etter bruk av ecstasy. Noen bruker også hasj og store mengder alkohol for å dempe de negative reaksjonene av stoffenes sentralstimulerende virkninger. Ecstasybruk gir derfor en betydelig risiko for tilvenning også overfor andre rusmidler.

Se også nettsiden helsenorge.no.
Se også Folkehelseinstituttet sin nettside.